Estalin var tidlig oppe med dronen, mens Yerupaja og Jirichanka speiler seg i Carhuacocha.
Vi våkner til morgenfrost og et aldeles nydelig vær.
Litt hovne i ansiktet etter flere overnattinger i høyden. Ruth var helt normal, mot hvordan jeg så ut.
Kjersti er også klar for en ny dag. Det funket fint med daglig rullering av hvem som fikk bo alene, og hvem som fikk bo i tomannsteltet.
Burro i soloppgang.
Veldig artig å pusse tennene der nede i diket,
med en lang rekke muldyr over, som sto og lurte på om vi snart skulle starte å gå.
Hestene står klare og varmer seg i morgensolen.
Vi tusler av gårde, mens Margarita og Saddam pakker sammen leiren bak oss.
Dronebilde mot eggen vi startet med å gå over. Oss tre figurer der nede.
Sånn så det ut for oss. Ikke galt fra dette perspektivet heller.
Å vandre rundt i omgivelser som dette er det vanskelig å beskrive. Manglet superlativer på spansk og.
Rim på bakken.
Estalin hadde med mat til katten vi møtte i går da vi badet.
Hele rekken.
Nasjonalparkforvalterne var smørblide, og viste vei videre.
En og annen port i steingjerdene.
Innom en fin liten støl til.
Vi runder inn i neste dalføre.
Her dukket det opp noen søte karer. Peruvians fjell viscacha. I slekt med chinchilla, men med stor buskete hale som et ekorn, og lange bakben. Veldig søte, og stedegne her i Andesfjellene.
Flotte brefall.
Gikk i forveien med Cilio, da Ruth og Kjersti stakk opp for å se bedre på brefallet.
Den første av de tre lagunene vi skal passere i denne dalen.
Siula Grande bak der, på 6344 meter. Kjent fra den dramatiske klatrehistorien som er gjengitt i både bok og film; Touching the void.
Snart ved ett av de mest kjente utsiktspunktene på turen – her ser vi to av sjøene.
Siula grande der bak,
Tøffe bakker opp her, men vi siger på.
De tre lagunene sett med dronen.
Og fra utsiktspunktet. Snakk om stjernerekke av fjell.
Silio og Estalin setter opp lunsjkjøkkenet med en gang.
Mens vi tar utallige bilder.
Av maten og, selvsagt. Dessert fikk vi også!
Så går turen videre opp mot Siula pass.
Stilige blomster hele veien.
For en kul dal!
Det var sigent opp det siste stykket til passet.
Der ja! 4.800 - og noe.
Så en veldig dramatisk endring i terreng.
Fremdeles rå utsikt til fjellene, men slakt og fint nedover - belagt med fast mose. Som å gå på kunstig dekke.
Ned forbi Quesillococha lake, og videre til Huayhuash camp.
Det ble 14,7 km og 800 høydemeter på 9 timer. Høyeste punkt var på 4.840. Ruten: Explore 'Carhuacocha Huayhuash' (relive.cc)
