Omar er klar for en ny dag. Vi skal høyt. Siula Grande har strålende solskinn.
Disse caballeroene har skikkelig kontroll.
Enkle hodelag av rep, og flotte hester.
Det starter pent med slake bakker oppover dalen.
Fint også når vi tar av opp mot Trapecio pass
Margarita peker vei, før hun og muldyrflokken forsvinner med bagasjen. De tar oss alltid igjen tidlig på dagen, og er klare med telt og mat på den beste leirplassen når vi kommer frem.
Herlig terreng for hester, altså!
Vi skal opp i passet som ligger til venstre for Jurau her.
Oppunder en hammer. Fine stier hele veien.
Annen type fjell på motsatt side av passet. En eneste stor, løs steinrøys.
Jurau er flott, med sine 5.674 meter.
Kjersti og Estalin er veldig opptatt av is, selvsagt. For dem er dette akklimatisering til bestigning av Alpamayo neste uke. Den er dekket av snø og is hele året. Og veldig, veldig vakker.
Og hvem blir ikke fascinert av topper med evig snø og is?
Oppe på Trapecio pass på 5.048. Egentlig litt overrasket over hvor høyt vi kom på få dager, men hadde satt jeg lite inn i det på forhånd. Vet jo at folk bruker både to og tre uker på å gå til Everest base camp, på omtrent samme høyde.
Fra dronen over lunsjplassen vår, mot Jurau.
Dronefoto over dalen vi skal ned, med Nevado Puscantrurpa 5.652 meter bak.
Wow – over kanten dukket det opp et helt annet landskap. Hver gang vi kommer over disse passene er det en overraskelse hva vi får se. Denne var jeg helt uforberedt på. Margarita sa denne dagen ville bli fin, da.
Godt synlig sti hele veien ned.
Det ble noen fotopauser her og – snakk om flott område!
Ikke lenge siden breen har dekket landskapet her med is. Nå ligger det igjen både glattskurte sva og morener.
Ruth nede ved sjøen, før vi fortsatte videre ned.
"En kilometer til nå."
Månelandskap nedover dalen. Jeg peip litt da det ble ligg lengre nedover enn ventet. Litt sårbent og sliten etter så mange dager, kanskje.
Tilbakeblikk fra dronen. Siula Grande ligger til venstre der bak, og hadde nysnø på denne siden.
Nede i Elephant camp. Wow! I morges var Estalin bekymret for at de neste campene ikke ville være så pene som de første. Glem bekymringen.
Aldeles nydelig var den – her sett fra dronen.
Denne konkurrerer lett om tittelen verdens fineste utedo, mener jeg (unnskyld Uredd). Eksteriøret, i alle fall.
Vi har badet i elven, og nyter siste rest av medbragt øl og vin.
Det blir mørkt rundt 6, vi er jo nær ekvator. Klare for modifisert rute i morgen. Har bestemt at vi skal sove litt lavere i morgen natt, og heller gå litt flere høydemeter dagen etter.
